Nytenkning er ikke kreative priser eller ny teknologi. Det er en pakistaner.

Mange mener at kommunikasjonsbransjen er en progressiv, dvs nytenkende, bransje. For ingen forsøker mer konsekvent å legge beslag på begreper som ”kreative”, ”nytenkende” og ”løsninger” enn denne bransjen. Og ingen har vel flere interne utmerkelser som deles ut for å vise omverden at dette er vår kompetanse. Men selv om vi er privilegerte som får omgi oss med alt dette, er måten vi jobber den samme som den var i 1962.

Enda mer interessant er det at vi utgjør en skjev representasjon av den befolkningen vi skal forstå og snakke med, og her snakker jeg ikke om 55+ eller kvinner i lederroller. Selv FrP samler nemlig flere innvandrere enn norske reklame-, PR- og mediebyråer. Majoriteten av kommunikasjonsmiljøet befinner seg i Oslo-området, der andelen av innvandrere og barn av innvandrere nå utgjør 30% i følge SSB. Pakistan, Somalia og Sverige er de største ”giverlandene”, mens det er Polen og andre land fra øst- og vest-Europa som vokser mest. Dette er også forbrukere som kjøper biler, bleier og hagemøbler i sånn finurlig plastikk som ser ut som tvinnet regnskog. Lik det eller ikke, men demografien vår er i forandring, som den alltid har vært! En gitt del av befolkningen vandrer enten ut eller inn, og det har alltid vært bevegelse på tvers av Norden, Europa – ja hele jordkloden. Det er politisk korrekt å hevde at arbeidslivet skal speile demografien ellers, men i de kreative bransjene mener jeg det også er veldig smart. Ikke bare har man større sjanse for og lykkes med representativ innsikt, men man får også en helt unik sensitivitet til hvordan Norge og det norske fungerer når man kan sammenlikne. Folk som kan se ting fra utsiden, men allikevel kjenner det hele på innsiden, er de mest verdifulle. De gangene jeg jobbet som kreativ leder i London oppdaget jeg at de kreative som regel kom fra en blandet etnisk arbeiderklasse eller lavere middelklasse, mens konsulenter og medierådgivere som oftest kom fra de øvre samfunnslagene. England er riktignok et strengt klassesamfunn, men det sier noe om at kreativitet ikke er de velfødtes privilegium, kanskje heller tvert imot om vi skal tro Jens Bjørneboe. Og som Andrew Cracknell skriver i sin interessante bok om den kreative revolusjonen på 1960-tallet, The Real Mad Men, var det outsiderne, dvs immigrantenes, inntog på Madison Avenue som igangsatte denne revolusjonen. I en tidligere besteborgerlig og kritthvit Ivy-league reklamebransje, kom jødene, italienerne, grekerne og libaneserne og gjorde alt det ingen av de vannkjemma Harvard-guttene hadde drømt om. På mange måter er det her vi er i dag i Norge, på terskelen av en ny æra båret frem av en annen demografi enn dagens. Allikevel er det en annen erfaring jeg har som gjør at jeg tror dette er oppskriften på suksess i vår bransje. Grupper av helt like folk skaper ingenting interessant. De bare bekrefter hverandres smak, og blir besatt av uviktige detaljer og en ekskluderende sjargong. Har du en base i en felles forståelse for hva man skal oppnå, er det forskjellene som inspirerer og skaper nye tanker. For hadde vi virkelig vært en progressiv bransje, hadde vi gått i bresjen for å rekruttere flere innvandrere til de kreative kommunikasjonsfagene. Da hadde vi ikke ventet på at de selv finner frem til høyskolene om 10 år, men da hadde vi satt i gang et rekrutteringsprosjekt som kunne lokket til oss talenter som ellers kanskje hadde falt utenfor høyere utdannelse, eller som hadde skuslet bort sine talenter på å bli leger, taxisjåfører eller Kiwi-ansatte. For at disse skolene skal bli interessante, må kommunikasjonsyrket være attraktivt og synlig for en gruppe som er rimelig ukjente med hva kreativ kommunikasjon kan være. Dette er vår mulighet. Hadde vi virkelig vært nytenkende, hadde vi foregrepet revolusjonen – bransjen, skolene og annonsørene sammen. Anyone interested?