Forskjellen på smak og sak

Innebærer jobben din å gi, eller å ta i mot, råd som er basert på magefølelse og smak er du heldig. Det innebærer ganske sikkert større ansvar og et mer spennende yrkesliv enn i en jobb der du ikke får brukt muligheter for egne resonnementer og tolkninger. Men det innebærer også en risiko å kun ha din egen smak som korrektiv i en verden som ofte ikke deler denne med deg. Særlig hvis du omgir deg med likesinnede.

Jeg er over snittet opptatt av klokker, en sykdom jeg pådro meg i Asia. Uten at jeg eier så mange slike dessverre, så synes jeg komplikasjoner i mekaniske urverk fra manufakturer som Jaeger le Coultre, Zenith, Audemars, Vacheron og andre tradisjonsrike bedrifter er toppen av tidtrøyte. Å forsøke å pådytte mine snevre og snobbete kriterier for klokkepreferanse er galskap, fordi altfor får deler denne interessen. Å regne med at veldig mange der ute ser sjarmen og genialiteten i dette, er derfor håpløst. Så også med musikk. Jeg har alltid respektert Elvis for hans betydning for rocken, og ikke minst Beatles betydning for populærmusikken. Sistnevnte var begavelser og låtskrivere som verden kanskje ikke har sett maken til siden. Men om jeg liker og hører på Elvis eller Beatles? Overhodet ikke. Min personlige smak står med begge beina oppi andre langt smalere sjangre enn disse. Men jeg kan godt anbefale begge artister (hvis man har budsjettene!) til kommersielt bruk eller til andre, fordi det kan stemme utrolig godt med målgruppe og oppdrag. Tettheten av Arne Jakobsens møbler på Oslo vest er for eksempel overhodet ikke representativt for hvordan det ser ut i de norske hus og hjem. Men det synes man ikke å skjønne når man står midt oppi det selv. ”Alle har Arne Jakobsen”, sukket kona til Stoltenberg en gang.
Jeg har videre grenseløs respekt for det Moods of Norway har fått til. De har bygget opp et merke og et fenomen fra ingenting, og er ekstremt streetsmarte i forhold til å utnytte trender og strøminger i det samfunnet. Men personlig ville jeg ikke blitt sett verken død eller tungt bedøvet i et partyrutet plagg fra Voss. Det betyr ikke at jeg ikke forstår og respekterer det de har fått til, eller faktisk kan diskutere MoN som potensiell sponsorpartner med kunder. Min egen smak er verken relevant eller representativ, fordi dette er et merke i vekst med god appell i interessante målgrupper. Å bruke min egen smak som filter blir uvedkommende, fordi den i dette tilfellet bare representerer meg selv. Og jeg er sørgelig alene i en del sammenhenger (og det er jeg ikke alene om). Å forsøke å rettferdiggjøre sin egen nisjelidenskap, eller oppheve sin egen smak til noe universelt blir fort uprofesjonelt. Tenk deg bilselgeren, som selvfølgelig er over gjennomsnittet opptatt av bil, som anbefaler alle kundene sine å kjøpe sportsbil med måkevinger, fordi det er akkurat det han selv liker best – og han er jo eksperten! ”Denne Mercedes-Benz SLS er det ypperste av alt, og noe alle burde ønske og unne seg!” Man må være unik skal vite! Men folk vil ikke alltid være unike. Vel så ofte vil vi være trygge på at vi gjør det som er riktig. Reklame lages og selges av folk som er over snittet opptatt av reklame, dvs hvordan reklamen er konstruert, hvordan dramaturigiske grep brukes, opptatt av fiffige effekter og tidlige trender. Folk som er over snittet opptatt av ting er nettopp det; ikke på snittet. Nesten ingen spesialister er representative for generalistene, det ligger i sakens natur. Som spesialist har du fordypet deg i detaljene, i det unike, det bakenforliggende, det helt spesielle og helst det ingen andre ser eller skjønner. Å ta i mot råd fra folk som spesialister basert på utpreget sterk personlig smak er alltid en risiko hvis du også skal appellere til de som IKKE deler denne smaken. Og sjansen er at jo mer spesialisert du er, jo mindre representativ er du. Sjansen er også stor for at du representerer en nisje som vil forbli liten, og at det derfor ikke er snakk om en kommende trend ”alle” andre i befolkningen vil følge om kort. Altfor få vil fatte interesse for intrikate mekaniske urverk – dessverre, dessverre. Du er rett og slett på en annen riksvei enn resten, og det er ikke noe galt i det. Til tider er vi alle det. Så lenge man skjønner når man snakker på vegne av seg selv, og når man kan risikere å ha flere i ryggen. Det krever nemlig både god selvinnsikt og et godt korrektiv fra målgruppen der ute for å treffe. Har du begge, kan smak bli en god sak. Garantert.