1908

En helt sann OL-historie

Her er en liten, men sann historie fra den olympiske verden. I det første moderne OL i Athen i 1896 deltar det en ung mann på 20 år i to skytegrener. Han heter Ioannis, får en 9.plass og blir historisk sammen med sin bror gjennom å delta i hele seks OL! Ioannis er født i Sparta, vokser opp med jakt og er en meget habil skytter. Familien flytter til Athen, og ikke så lenge etter ”gjenoppdager” den franske adelsmannen Pierre de Coubertin de olympiske idealene. Sammen med et Hellas som på denne tiden gjenfødes som selvstendig nasjon etter over 300 år under tyrkisk okkupasjon, blir de olympiske lekene et symbol på klassiske vestlige verdier i en verden som er i en moderne brytningstid. Hellas blir, nylig frigjort fra islamsk og østlig undertrykking, det konkrete og symbolske fødestedet for den kulturen som gjorde Europa til den ledende verdensdelen. Nostalgi, arkeologi og en smule kolonialarroganse gjør at de store vestlige maktene på denne tiden samles om olympiaden som et fristed, ja kanskje til og med et bevis på vestens moralske overlegenhet. Vår unge venn Ioannis, som etter hvert deltar i både pistol og geværskyting, blir fast medlem på det greske olympialaget frem til 1928. OL er rådyre greier i dag, og var det den gangen også, særlig for små og fattige land. Hellas hadde begrensede midler, og Ioannis som studerte juss, hadde ikke råd til å delta i OL igjen før 1906, det også avholdt i Athen. I dag er ikke 1906 lekene et offisielt OL lenger, men de ble arrangert av IOC for å blidgjøre grekerne som med rette mente at St Louis i 1904 var en nedtur. Men fra 1906 har Ioannis råd til å delta, hjemme som utenlands, og han søker den greske OL-komiteen på vegne av skytterne om støtte for å dra til lekene. Ioannis og hans lagfrender må selv betale for reise og opphold. De skyter om dagen og spiser, drikker og koser seg både i London, Stockholm, Antwerpen og Paris. Støtte fikk de ikke, selv ikke da brødrene i 1920 sikret Hellas sølv i 30 meter militærpistol for lag. Ioannis måtte ut å kjempe i første verdenskrig, fikk en advokatpraksis opp og stå, og ble far for første gang i en alder av 48 år. Hellas sørget gjennom de vellykkede lekene i 1896 og 1906 for at OL overlevde, men som et ungt og fattig land der geopolitiske interesser fortsatte å forandre landegrensene frem til 1970-tallet mistet landet fort sin posisjon som en autoritet på OL. Det er uvisst om Ioannis ga opp idretten etter egen vilje, eller om de daglige utfordringene på 1930-tallet gjorde at han la kruttet på hylla. Han blir sendt i eksil etter et statskupp på 1930-tallet, og mister kona, broren og businessen sin under tyskernes ekstremt blodige okkupasjon og den påfølgende borgerkrigen. Medaljer, rifler, diplomer, møbler og klær byttes til mat i en by der titusenvis døde av sult hver eneste vinter. Ioannis selv dør ironisk nok etter å ha blitt påkjørt etter en jakttur i 1968, i en alder av 92 år. Da var jeg bare to år gammel, og fordi Hellas på nytt hadde røket på et militærdiktatur som skulle plage landet frem til 1974, fikk vi aldri møtt hverandre. Ioannis var min farfar, og da jeg fikk oppleve mitt første sommer OL på nært hold i London nylig, følte jeg at de olympiske lekene nettopp gjorde det de gamle grekerne hadde som ambisjon for nesten 3000 år siden; å føre mennesker, som ikke kjenner hverandre, sammen.