Det grønne paradokset

Det tilbys miljøvennlige løsninger, grønn teknologi og økologiske produkter som aldri før. Årets Frankfurt utstilling, den viktigste europeiske bilutstillingen, bugnet over av såkalt ”miljøvennlig” teknologi. Jeg så ikke en eneste bilprodusent som ikke hadde noe grønt på utstillingen sin. Enten i form av elektriske biler, hybrider (kombinasjon av elektrisk motor og vanlig forbrenningsmotor), futuristiske hydrogenbiler eller ny teknologi som renser eller reduserer utslipp.

Dette har vært en trend i over 4 år, men selv om nye biler stadig får lavere CO2 utslipp per kilometer, er det relativt primitive løsninger med små besparelser som dominerer. Bilbransjen er ikke enig om hvor veien går, fordi det å erstatte fossilt brensel er dyrt. Dyrere på kort sikt enn å brenne bensin og diesel. Men utviklingen fortsetter desperat, ikke bare fordi myndighetene har befalt det, men også fordi kundene sier de vil ha det. Det betyr mye for omdømme å bli sett på som gode eller ledende innen miljøteknologi. Men her begynner det interessante. Det er dyrt å kjøpe miljøvennlig eller økologisk. Noen ganger flere titalls prosent, men nesten alltid litt over i pris. Andre ganger er det å bruke disse produktene, for eksempel å kjøre fossilfritt, et kompromiss. Elektriske biler har hittil hatt dårligere komfort, kortere radius og lavere sikkerhet og nytteverdi enn tilsvarende småbiler med forbrenningsmotor. Dette er i ferd med å rette seg opp, men fremdeles ligger batteriteknologien håpløst langt etter, og det vil ta mange år før den er god nok til å bli et reelt alternativ. Dessuten krever det enorme ressurser (les; forurensing) å produsere disse enorme batteriene hvis levetid heller ikke er all verdens. Jeg er ingen pessimist, ei heller lobbyist for den fossile brenselbransjen, men jeg tror mange av leserne deler følgende observasjon, som også gjelder andre miljøvennlige produkter og økologiske matvarer: folk sier de vil ha det, men de er ikke villige til å betale mer eller kompromisse for å få det. Jeg kan garantere at du oppnår høyere relevans ved bruk av miljøvennlig argumentasjon i kommunikasjonen enn ved å ikke bruke det. Å se at folk er interesserte i, og sier de vil ha, miljøvennlige løsninger er frustrerende, når de i siste instans kjøper noe mer populært, som smaker bedre eller som gir dem mer komfort for pengene. Økologibegrepet har heller ikke en absolutt betydning i forskjellige matkategorier, og derfor hersker det tvil om hvor besparelsen eller forbedringen egentlig ligger. Har ikke-økologiske egg farlige stoffer i seg? Smaker likt uansett, gjør det ikke? Det er lett å tro at alt dette beviser at testing ikke fungerer og at folk svarer det som forventes av dem, men det er mindre sensasjonelt enn som så. Mange, kanskje de fleste av oss, har en forventning om at ting skal bli bedre, at vi skal klare å leve sunnere og i en verden med mindre forurensning. Derfor søker vi underbevisst nyheter og produkter som bekrefter at dette er mulig. Det gir høy oppmerksomhet og involvering. Men fordi vi ikke opplever på kroppen at dette haster, og fordi disse produktene kommer med en eller annen form for handikap i forhold til alternativene, blir valget ikke nødvendig å ta. Folk lyver derfor ikke, de forholder seg bare interessert avventende til noe de vet er viktig, men som ennå ikke virker å haste nok til å lide unødvendig for. Derfor må feks bilprodusentene fortsatt forske frem løsningene altfor få vil betale for når det kommer til stykket. Men det er ingen av dem som tør å la være. For når det plutselig merkes på kroppen og noen har funnet det som er bra nok for folk flest, kan det være for sent. Det er denne redselen for å havne i bakevja som faktisk driver verden videre. Miljøvennlig eller ikke.