De fornærmedes tidsalder

De er overalt, de hevder seg jevnlig i nyhetsbildet og klarer å tåkelegge selv ganske innlysende saker. De fornærmede er de nye trendsetterne – en fremadstormende folkegruppe med stor påvirkningskraft, som flytter det saklige over til det usaklige.

Det er blitt stuerent å kvele fakta med følelser, ja det er nærmest blitt en forventning at vi må tilpasse oss de som føler seg tråkket på, forulempet, furten og fornærmet. Om det er landslagsfotball, utenriksnyheter, norsk politikk, Lippestad (og boka hans som ingen egentlig har lest), Agnes Kittelsens reklamestunt, lederlønninger eller Sporveiens nye logo, så velter det forlumpede og sutrende tryner ut av skapene bortetter.
Vi står overfor et fenomen der det oppleves greit, ja til og med belønnende, å ta til irrasjonelt motmæle, fordi man tror at demokratiet er tuftet på disses plikt til være ukvalifisert forulempet. Og vi andre synes på en måte det er forfriskende at nordmenn viser litt temperament og følelser ved å legge bredsiden til, selv der bredsiden viser seg å være den lobotomerte delen av lillehjernen. For de fornærmede er flinke til å øke underholdningsverdien, men oppnår vel så mye å øke konfliktnivået, minke troen på faglige autoriteter og svekke respekten for kunnskap.

Negativitet har den fascinerende egenskapen at den stjeler mer oppmerksomhet enn positivitet. Alle vet at kunder som klager og er bitchy får bedre service og bedre dealer enn de høflige som smiler, og gjør som de skal. Dessverre ser det ut til at norsk offentlighet mer og mer gir etter for samme naturlov, hvilket kanskje kan forklare, om ikke unnskyldes.
For det først øker konfliktnivået i samfunnet generelt. Selv i Norge, som er konsensusdrevet og tuftet på sosialdemokratiske og Luthersk-egalitære verdier, blir hån og drittkasting mer synlig. Legger du til at vi kulturelt påvirkes tungt av mer aggressive kulturer som de anglo-amerikanske, vet vi at språk og oppførsel er i forandring. Det merker nok særlig de som jobber i skolen. Fordi konflikt også er blitt den beste form for oppmerksomhetsskapende journalistikk, slippes de sutrende og indignerte lettere til enn noensinne. For konflikt selger, og det selger der til dels underbemannede redaksjoner må holde styr på flere kilder, saksområder og kompliserte årsakssammenhenger. Da blir det enkelt og uforpliktende å slippe til furtne synsetroll og andre som i sin redsel for å bli forbigått velger å føle seg tråkket på.
Et annet viktig punkt er distribusjon, og her snakker vi ikke bare sosiale media. Når enhver kan henge sin ukvalifiserte mening på et innlegg, eller en nøye researchet artikkel, settes alt innholdet i spill. For det er på en måte blitt akseptert å mene sterkt om ting du ikke kan noe om, om fag du ikke har studert, bøker du ikke har lest, steder du ikke ha vært, personer du ikke har møtt og situasjoner du overhodet ikke har vært i. Vi har alle vært faktamessig på tynn is, undertegnede inkludert, men dette er en kjernefysisk eskalasjon. De fornærmedes tidsalder handler i verste falle om å erstatte informasjon eller fakta med forulempede og furtne følelser, i beste fall om å nullstille fakta med forvirring og løsrevne motargumenter. Ikke fordi det er viktig. Men fordi de kan bli hørt og blir det. De indignerte får en arena der de før ikke kvalifiserte.
Og sist men ikke minst, så er det blitt vanskeligere å stoppe følelsemessige masseødeleggelsesvåpen, fordi vi merkelig nok synes at følelser rager over rasjonalitet og argumenter, og vi i vår naivitet tror at alle har rett til å føle hva de vil. Men har de egentlig det når det går ut over saklighet, krenker andre mennesker og øker konfliktnivået unødvendig? For å sitere Stephen Fry, engelsk skuespiller og filmskaper; Folk som blir fornærmet tror det gir dem helt spesielle rettigheter. De tar feil.

Demokratiet er ikke tuftet på alles rett til å bli fornærmet bare fordi de klarer å projisere sin tapte selvfølelse inn i de mest usaklige sammenhenger. Jeg havner kanskje på en moralistisk hylle her, men hvis din eneste livsberettigelse er å krenke andre gjennom å ta mannen fremfor ballen, er det demokratiets (les: alle vi andres) rett å sørge for at du holder deg innenfor. Eller å stenge deg utenfor. Vår sivilisasjon oppfant vannklossettene for at vi jevnlig skulle kunne trekke ned gørra. Nå ser det ut som vi finner glede i å dyrke den omvendte tyngdekraften. Men jeg er, til informasjon, ikke fornærmet. Bare undrende, og lett irritert, over at vi lar dette skje så ofte.